Hva slags fellesskap er kirken?

Kirkevalg om et år.
Fant fram igjen valgkortet fra sist gang.
Inni der sier preses Helga Haugland Byfuglien: "Kirken er fellesskapet av alle døpte".
Hvorfor sier hun det? Sikkert for at ingen døpte skal føle seg uvelkomne.
Bra det! For i kirken er alle velkomne inn, enten de er døpt eller ikke! Døren er ikke lukket for noen!
Derfor er dette på mange måter blitt et slagord.

Men er det et SANT slagord?

For det første: Hvis kirken "ER" fellesskapet av alle døpte - hva da med spebarn før dåpen, eller udøpte skolebarn hvor mor er aktiv pinsevenn og far sitter i byens menighetsråd? Er de utenfor kirkens fellesskap?
Eller hun som er døpt, men har meldt seg ut og konvertert til Islam - er hun en del av kirken?
Hva tror du hun selv mener om å bli plassert slik? For å være tydelig: Hun er mer enn velkommen tilbake, og hun er mer enn velkommen på besøk, men skal ikke hennes eget valg av fellesskap respekteres? Ellers blir det vel et slags overgrep med hjelp av definisjonsmakten?

For det andre: Hvilken kirke er det i så fall som er "fellesskapet av alle døpte?"
Er det Den norske kirke? ( Forstått som en kirkeorganisasjon med et medlemsregister.)  Åpenbart kan det ikke være slik. For man døper da mennesker i andre kirkesamfunn også!
Og vi anerkjenner at de er rett og guddommelig døpt i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn.
Men de er medlemmer et annet sted enn hos oss. Likefullt blir vi glad hver gang vi ser dem i våre menighetssammenhenger. Men altså: Den norske kirke slik den er definert i kirkeloven og grunnloven er et annet samfunnsfellesskap.
Da er det kanskje arbeidsfellesskapet og gudstjenestefellesskapet i DnK som er fellesskapet av alle døpte?
Igjen: Det ville vært en utrolig arrogant tanke! Og en utrolig blind tanke.
Blind tanke - hvis man mener at det faktisk er slik. For det er jo en fornektelse av selv den mest primitive empiriske observasjon: Noen velger å arbeide sammen med oss, men er f. eks medlemmer i Frikirken. Da må vi sannelig si at de er en del av det lokale fellesskapet vårt. Men hva med de mange døpte medlemmene som aldri viser seg - hvilket kirkelig arbeids- eller gudstjenestefellesskap inngår de i?
Arrogant tanke: Hvis det man mener, er at de BURDE vært en del av vårt fellesskap (DnK). Er ikke Den katolske kirke bra nok? Er ikke Frikirken bra nok? "Burde" utmeldte humanetikere regnes med, hvis de er døpt?

Men kanskje er det ikke den synlige, empiriske DnK som er ment? Da er det bare en mulighet tilbake, og det er den usynlige, åndelige og sanne Kirke som bare Jesus Kristus selv har rett til å si "hun er innenfor", "han der er utenfor". (Vi selv vet jo ikke engang om vår egen tro er ekte og gudskapt, eller om den bare er en menneskelig etterligning og altså det Paulus kaller "lovgjerninger"!)
Nettopp: BARE GUD VET OM ET BESTEMT MENNESKE ER EN DEL AV DEN USYNLIGE KIRKE, GUDS RIKE.  Hvor arrogant da å si "Kirken er fellesskapet av alle døpte". Kirkens yttergrense er nemlig skjult! Den kan gå langt utenfor de døptes krets - eller langt innenfor.

Hva kunne man si isteden? La oss prøve med "et fellesskap FOR alle døpte". --- men det blir jo heller ikke riktig, for kirkens oppdrag er å vinne dem som ikke er døpt, og dem som ikke tror. Og da må den jo være et fellesskap som er der for dem, men ikke av dem.  Men hva betyr da "for dem"? For nå å vende tilbake til utgangspunktet med den åpne døra: Den norske Kirke er et fellesskap og en organisasjon som er der for å få folk inn gjennom den åpne, virkelige døra. Og i Joh. 10, 2.7.9 lærer Jesus oss at det finnes ingen annen dør enn han, (og følgelig, at den som ikke har kommet inn den veien, egentlig fortsatt er utenfor. ) Dette understrekes også i de synoptiske evangeliene: "Gå inn gjennom den trange port/dør!" (Matt.7,13-14 jfr Luk13,24).
Så hvordan burde vi da presentere vårt trossamfunn, Den norske Kirke? Kanskje vi skulle prøve med litt teologisk ærlighet og politisk uforsiktighet? Vi bør kanskje ikke si så mye om hvem, men desto mer om hva oppgaven er?
Her er et forslag:
"Kirken er et hellig fellesskap som arbeider i nestekjærlighet for å lede mennesker til brennende Kristus-tro og Jesus-etterfølgelse".

Kristne er enige om det trinitariske perspektivet: at dette skjer til Gud Faders ære og ved Den hellige Ånds kraft i evangeliet. Imidlertid blir det for omfattende i en kort presentasjon.
Men de som skal velges og de som skal stemme i valget, har krav på et tydelig ord om hva målet er for hele virksomheten.

Hvor skal jeg hen med dette her ????

En overraskelse:
Rett som det er - ja ganske ofte! - hender det at også vi prester tenker,ja  kanskje til og med mener noe.
Jeg vet at mange har vanskelig for å forestille seg dette - for de tror at man må holde seg langt unna tenkning hvis man skal kunne tro.
Men slik er det jo ikke. Vi bare tenker noe annet enn dem - kanskje?
Det er tilogmed slik at jeg har lyst til å dele noen slike tanker. Kanskje de faktisk kan bety noe for andre? Andre har jo delt sine tanker med meg, og det har betydd en god del.

Prekestolen er ofte ikke det rette stedet. Der er det ikke mine private "kloke" tanker og kjepphester som skal fram. Der må jeg etter beste samvittighet kunne si: "Slik var det Jesus og apostlene hans lærte oss!"
Men her på denne bloggen tenker jeg å skrive om ting som jeg kanskje må  presentere som bare mine egne tanker om ting som jeg synes betyr noe.

Så vi får se hva det kan bli til. Har du lyst, så kan du jo følge med!